Fantasihistorien om Bai Juyi og peisen

Midt i en snørik vinternatt satt en enslig skikkelse ved peisen, fordypet i ettertanke. Et glass vin og en boksamling prydet bordet, men diktet det inneholdt ville snart gå over i vårens livlige farger. Mannen grublet for seg selv og la merke til hvordan han foretrakk varmen og knitrende flammene fra peisen fremfor den tørre, kalde klimaanlegget i det 21. århundre. Etter hvert som natten gikk, ble knitringen fra veden i peisen svakere og roet ned omgivelsene. Han følte trang til å reise seg, men ga etter for begrensningene som fulgte med alderen. Var det ubeleilig å bli eldre, lurte han på?

Byen Hangzhou hadde sikkert opplevd sin del av oppturer og nedturer i løpet av flere tiår, noe som forståelig nok gjorde den sliten. Bai Juyi, kjent som poesiens konge, hadde reist gjennom litteraturens rike i årevis, noe som utvilsomt gjorde ham sliten. Tiden hadde sett Li Bai erobre Tang-dynastiets poesi, mens Bai Juyi hadde erobret verden med sine vers. Få visste imidlertid at den virkelige Bai Juyi døde i den unge alderen av 37 år, tvunget inn i ekteskap mot sin vilje av moren sin. Han var en misforstått sjel, for alltid fanget i sin egen eksistens rammer.

Nattens mørke ble dypere, og bare peisen kastet sitt strålende lys og avbrøt døsigheten som snek seg inn. Komforten og varmen i rommet sto i sterk motsetning til den bitre kulden utenfor. Var det bare en selvmotsigelse, eller var det mer ved det? Bai Juyi fikserte blikket på de dansende flammene i håp om å finne svar i deres fascinerende utstilling. Var livets reise verdt det? Gu Quan hadde opplevd guddommelig inspirasjon i en alder av 16 år og mottatt prestisjefylte utmerkelser som 30-åring, men det var altfor flyktig, maskert av samfunnsmessige forventninger som eiendeler, forhold og suksess. Hvorfor bekymret han seg så mye? Hva var det å frykte? Ville folk anse ham for ikke å være Bai Juyi? Slike tanker var absurde! Han avfeide bekymringene fra sitt tidligere liv og fokuserte på gåten som så ut til å rakne foran ham denne natten.

Noe føltes galt. Hva hadde skjedd som forstyrret denne fredelige natten? Kunne alt dette være en drøm? Likevel kunne han føle varmen fra ilden som om den var ekte. Bai Juyi fortsatte å stirre på peisen og lengtet etter å tyde meningen bak det hele. Men det forble like forvirrende som alltid. Hvordan kunne en ren gjenstand ha en retningssans, enten venstre eller høyre? Ordene han skrev i peisnotatene sine skildret ofte scener med stor detalj, men selve ilden ble stadig mer intens, omtrent som den eldre generasjonen som Bai Juyi identifiserte seg med. I sine skumringsår fant han trøst i tradisjonene og skikkene til Tang- og Song-dynastiene, og søkte varme ved peisen i Zheng Mansion. Fra forfatterens perspektiv var det en ubestridelig følelse av ensomhet, en motsetning i Bai Juyis psyke, en som balanserte ulykke og lykke. Bak hans kunstneriske fasade lå et dramatisk levd liv, og midt i kaoset var det fortsatt rom for kunstnerisk utforskning og vekst, uberørt av materielle begjær.

Bai Juyi ble fortapt i tankene sine og rykket tilbake til virkeligheten av de døende glørne i bålet. Han følte en kjent rastløshet, en fantastisk drift i hjertet. Tvil snek seg inn, i likhet med Zhuang Gongs drøm om å være en sommerfugl eller en sommerfugl som drømmer om å være Zhuang Gong. Det var nok. Søvnen hadde unnsluppet ham denne natten, så han bestemte seg for å stå opp. I år 700 e.Kr., uberørt av den moderne teknologien i denne tiden, harmoniserte månen og vinden for å skape en atmosfære som var egnet for poesibrygging. Bai Juyi trakk dynen tett rundt seg, kastet noen vedkubber i peisen og foldet hendene tett for å føle varmen. I det korte øyeblikket raste utallige tanker gjennom hodet hans. Det var som om noen hundre ord allerede bodde i ham, klare til å renne ut på papir. Han uttrykte takknemlighet til natten, til sjelen som bodde i ham, og til den fantastiske driften på peisen. I en tid som fortsatt verdsatte rene ord og vers, nøt han muligheten til å fryde seg over deres skjønnhet, til å le og gråte midt i resitasjonen av dem.

Da han mintes gårsdagen, månens skjønnhet og den kjølige nordavinden, kunne ikke Bai Juyi la være å grøsse. Nettene i Chang'an var dype og gjennomtrengende. Han lengtet etter å slippe løs følelsene sine, å helle hjertet sitt ut i skrivingen. Han koblet tankene sine til følelsene sine, penselen hans danset over papiret og fanget essensen av følelsene sine. Noen ganger handlet ikke historier om streng logikk eller tette beskrivelser, men snarere uttrykte de seg gjennom den delikate dansen av snøflak utenfor vinduet, og speilet Bai Juyis sinnstilstand. Ordene «Ikke følg trompetens vri» kan symbolisere skjørheten til ildens gnister, men for Bai Juyi representerte de noe dypere. Hva var himmelens undere? Hva var det guddommeliges talenter?

Mens peisen sakte slukket, tenkte Bai Juyi på skjebnens godhet. For hver dag som gikk, rullet livets gardiner forbi og blandet seg med tidens essens. Kjærlighet og hat var sammenflettet, akkurat som årstidene skiftet gjennom året. Han forsto imidlertid viktigheten av å bevare sitt velvære, og erkjente den forgjengelige naturen til livets rikdom. Noen ganger overskred en historie ren logikk; den resonnerte med hjertet. Som snøflakene hadde Bai Juyi ridd av mange stormer, men under alt dette forble han motstandsdyktig.

Etter hvert som dagen grydde, avdekket den et nytt kapittel i Bai Juyis liv. Den utvidede artikkelen ga ham muligheten til å fordype seg ytterligere i sin introspeksjon og utforske ukjente territorier. Med hvert nytt ord resonnerte temaet gjennom hele verket, og gjenspeilet følelsene i det opprinnelige verket. Det økte ordantallet ga friheten til å utdype, til å fordype seg i de intrikate følelsene som strømmet gjennom dikterens sjel. Bai Juyis natt hadde riktignok vært søvnløs, men til slutt seiret hans besluttsomhet og oppfordret ham til å stå opp og omfavne den lovende morgengryet til en ny dag i år 700 e.Kr., en tid uberørt av moderne teknologi der man kunne navigere i de delikate nyansene i poesi og historie.